1950 – Spionen

Støvsugerselgeren, overvåkeren, pianolærerinnen og hennes lege.

Klokken er blitt 1950. Det strømmer toner fra en leilighet. Astrid Høyer sitter ved pianoet. Samtidig strammer støvsugerselgeren Frank Øye seg opp utenfor døren hennes. Han ringer på. Hun slutter å spille, går mot døren, så stopper hun. Skal hun åpne eller ikke? Hun kan jo på dette tidspunkt ikke ane hvilke fryktelige konsekvenser det ville få om hun åpnet døren. Bare et forkvaklet sinn, paranoid på grensen til galskap, kunne ane konsekvensene.

Selv ikke hennes lege, Carl Jakobsen, spesialist på menneskesinnet, og en ivrig forkjemper for hallusinerende legemidler og lobotomi, kunne ane hvilke mørke rom som ville komme tilsyne om døren ble åpnet.

På den andre siden av byen sitter Ronald Olsen i politiets overvåkningstjeneste. Han lytter og noterer, noterer og lytter. Han stopper opp et øyeblikk, som om han innså at noe absolutt og viktig kom til å hende, noe ugjenkallelig.

Samtidig med dette åpner Astrid Høyer døren. Klokken er blitt 1959, og ute er det kaldt og mørkt. En stor amerikansk bil kjører hurtig forbi, og tilbake på veien ligger en død katt.

Statsteatrets episode nr 7 tar for seg CIA, KGB, kald krig, kommunisme og Arbeiderpartiets angst. Alt servert på en seng av reklame for sigaretter, alkohol og det nyeste innen hvitevarer.

Og husk: Det at man er paranoid betyr ikke at man ikke er overvåket.